Betania Kristiansand er en del av De Frie Evangeliske Forsamlinger, som regner sitt utspring fra Erik Andersen Nordquelles frigjøringsopplevelse i Bergen i 1891. Nordquelle var da forstander i Bergen frie misjon, det som i dag heter Det Norske Misjonsforbund.

Erik Andersen Nordquelle ble født i 1858 og kom fra Kvelle i Hedrum. Som ung var han sjømann, men 21 år gammel møtte han den svenskamerikanske predikanten Fredrik Fransson, og dette møtet fikk stor betydning for hans senere livsbane. Han ble en kristen i en radikal omvendelse og begynte selv som predikant i Larvik. Han beskrives som en sterk vekkelsestaler, og han samlet store tilhørerskarer. Høsten 1891 ble han så kalt til Bergen.

Den sterke opplevelsen i Bergen førte for Nordquelles del til en klar forkynnelse av frigjøring fra all lovtrelledom og all menneskelig organisasjon. Som en konsekvens av dette, brøt han opp fra Bergen og begynte å reise fritt omkring i tro til Gud, både når det gjaldt den evangeliske virksomheten og det daglige underholdet. Hans virksomhet var med på å skape mange nye venneflokker rundt om i landet. Disse ble på folkemunne kalt De frie venner.

Da metodistpresten Thomas Ball Barratt i 1906 kom tilbake til Norge etter sitt opphold i Amerika, brakte han med seg tanker som virket skremmende på mange. Men Nordquelle, som da virket i Kristiania, åpnet sine dører for Barratt, og sammen sørget de for at bevegelsen De frie venner hadde stor fremgang. Etter hvert delte bevegelsen seg i to retninger, De frie venner og Pinsevennene. I 1916 stiftet Barratt den første pinsemenigheten i hovedstaden.

Det var særlig spørsmålet om menighetsordning som skapte skillet. Barratt mente at det var nødvendig med protokoll og innskriving av medlemmer. For Nordquelle var dette utenkelig. Han hevdet at menigheten skulle være selvstendig, ikke underlagt staten eller noen overordnet organisasjon.

I tillegg til å være en svært karismatisk taler, var Nordquelle en meget aktiv skribent. Han skrev artikler i flere kristne blader, og i 1904 startet han opp sitt eget blad, Det gode budskap. Dette hadde han hånd om helt til sin død. Og det kan være verd å nevne at bladet fremdeles kommer ut. Han ga også ut sin egen sangbok, Schibboleth, som stadig kommer ut i nye opplag. Det spesielle med denne sangboken er at hver eneste sang har henvisninger til bibelsteder. Den brukes av menigheten i Kristiansand den dag i dag.

Misjonen fikk svært tidlig sin plass innen De Frie Evangeliske Forsamlinger, DFEF. Allerede i 1910 reiste de aller første misjonærene ut til India og Argentina. Søndagsskolen og ungdomsarbeidet har også alltid stått sentralt. I dag eier eller leier DFEF flere leirsteder rundt om i landet hvor det arrangeres ulike typer leirer og bibelcamping.

Betania skriver selv på sin hjemmeside at DFEFs forkynnelse er evangelisk og står for et fundamentalistisk bibelsyn. Det forkynnes omvendelse til Kristus, og den som er kommet til troen, døpes med full neddykkelse.

Tidligere parksjef Kjell Lyngseth, født i Åmli i 1927, kjenner historien til Betania i Kristiansand godt. Han forteller at Den Frie Evangeliske Forsamling i Kristiansand trolig har sin begynnelse fra 1890-årene. En av røttene til forsamlingen går tilbake til kjøpmann Theodor Rasmussen og hans hustru Elisabeth som bodde i det nydelige trehuset på hjørnet av Markensgate og Dronningensgate som i sin tid rommet Britannia Hotel. Etter bybrannen i 1892 ble Privatbankens staselige bygning reist på branntomten.

Th. Rasmussen skrev seg allerede i 1877 ut av Statskirken sammen med en håndfull andre troende. De første ti årene var han med i Frikirken, men lot seg senere døpe som troende med baptistisk dåp. Da var det ikke lenger mulig for ham å være medlem av Frikirken. Kjøpmann Rasmussen eide forresten en periode Andøen gård, og dåp ble da foretatt i Den hellige bukt på Andøya. Blant annet ble en annen person som kom til å bety mye for DFEF i Kristiansand, Christian Wintersborg, døpt der. At navnet Paradisbukta på Andøya kan henge sammen med dåpsvirksomheten, er vel ikke utenkelig.

Den samme grosserer Rasmussen og hans kone hadde et usedvanlig godt hjertelag. De var snille og gudfryktige mennesker, og det ble fortalt at i deres hus gikk kristne mennesker fra alle forskjellige religiøse organisasjoner ut og inn hver eneste dag. Avisen kunne også meddele at ekteparet arrangerte julefest for de fattigste i byen. Da var det samlet 250 mennesker i ”Frimenighetens bedehus”, også kalt ”Det hellige loft”. Det ble servert julekaker, smørbrød og kaffe, og ”kandidat Giverholt frembar det salige juleevangelium.”

Den frie evangeliske Virksomhet, som var betegnelsen tidligere, vokste frem som en vennegruppe av troende som følte trang til å oppleve noe mer i sitt gudsliv. Den første tiden ble alle møter og samlinger holdt i private hjem. Men til større møter ble det gjerne leid egnede lokaler forskjellige steder i byen. En femårsperiode hadde menigheten et praktisk samarbeid med Metodistkirken. Metodistene hadde sine gudstjenester søndag formiddag, og De frie hadde møte om kvelden, eller omvendt.

Det var stor vekst i menigheten fra 1905 og fremover mot første verdenskrig, og noen familier skulle komme til å bety svært mye for menigheten i tidsrommet 1910 til 1930. Banemester Tolvsen og hans kone bør nevnes, likeledes familien Flørnes, som er en gren av Froholdtfamilien, og familien Krohn. Eiendomsmegler Jørgen Stray sr. og hans kone kom inn i forsamlingen i 1920-årene, og Strayfamilien har i flere generasjoner vært en viktig drivkraft i menigheten. Det fortelles om Stray sr. at han gjerne tok opp gullklokken fra vestlommen dersom han syntes at predikanten talte for lenge, trykket på lokket over tallskiven så det spratt opp og vendte tallskiven mot taleren. Det var da på tide å avslutte prekenen!

Det første faste lokalet De frie hadde i byen, var Betania som lå i Nedre Lunds vei 5. Tidlig på 1900-tallet lå det tre sjøboder nord for Lundsbroen. Brødrene Jernæs eide de to som lå nærmest broen, mens Theodor Rasmussen eide den tredje. Denne sjøboden ble kjøpt av familien Froholdt en gang rundt 1920, og det ble innredet møtelokaler i andre etasje. Bjørg Stenersen, født Flørnes i 1932, husker at man kom inn i lokalet via en innvendig trapp. Lokalet hadde lyse vegger og mørkt tregulv. Brune trebenker med ryggstø stod på begge sider av midtgangen, og menigheten satt med ansiktet mot elven. På plattformen stod det et piano og en enkel talerstol. Hun mener at det ikke var noen vinduer ut mot elven og heller ikke noen dekorasjoner eller bilder på veggene. Lokalet var både kaldt og trekkfullt selv om den store kakkelovnen rett innenfor døren jobbet for fullt. Under krigen var det selvfølgelig vanskelig å skaffe ved, så da satt forsamlingen med yttertøyet på. Likevel var lokalet ofte sprengt når det gikk vekkelser over distriktet. I denne sjøboden ble virksomheten drevet til etter andre verdenskrig.

Fra 1946 til 1959 leide De frie seg inn i IOGTs lokaler på hjørnet av Elvegaten og Tollbodgaten. Under krigen hadde tyskerne brukt IOGT til hestestall, og det fortelles at det var en skikkelig sjau for IOGT-losjen da lokalene i 1945 skulle vaskes ned og settes i stand til møtevirksomhet.

Fra 1959 ble virksomheten i en femårsperiode flyttet til Totalen mens Søstermisjonen fortsatt ble drevet i private hjem. Men menigheten ønsket seg egne lokaler, og i 1957 kjøpte forsamlingen Myhres hus i Elvegaten 8, vegg i vegg med IOGT.

Ned mot elven hadde Salem sin bygning, men det var ikke noe samarbeid mellom de to menighetene. Denne bygningen ble overtatt av Betania da Salem bygde sitt nye forsamlingslokale i Festningsgaten. Både Myhres hus, Salem og Bakkens kalkverk, som lå ned mot elven, ble revet i 1963. Og i 1965 kunne menigheten flytte inn i egne lokaler, etter betydelig dugnadsinnsats. Også disse lokalene lå ned mot elven, denne gangen på bysiden, med adressen Elvegaten 8.

Menigheten i Kristiansand har de senere år hatt stor vekst, og etter hvert meldte behovet seg for utvidelse av den hvite bygningen ved elvebredden. I 1994 ble IOGTs hjørnehus kjøpt, og den 8. September 2002 ble den siste utvidelsen innviet.

Artikkelen er hentet fra «Rusleturer i Kvadraturen 3» (Sørøstbyens storhetstid, Tangen, Frimenigheter i Kvadraturen), utgitt på eget forlag i 2007.

Stykket er gjengitt med tillatelse fra Rusleturforfatterne Inger Johanne og Knut Mæsel.