Kjære venner av Arken!

Ingen var forberedt på Coronavirus-pandemien, og som forventet, er det alltid verst i land med dårlig utbygd helsevesen. Dessverre kommer Bolivia inn i den kategorien, med et offentlig helsevesen som er prekært. Det private helsevesenet er moderne og godt utstyrt …, men de færreste bolivianere har anledning til å bruke det private.

Bolivia var tidlig ute med å innføre karantene og restriksjoner. Allerede 14. mars stengte skolene. Lørdag 21.mars ved middagstider ble det offentligjort at landet gikk inn i «streng karantene», dvs. all privat og offentlig transport ble forbudt, f.o.m søndag 22 mars. Man fikk kun forlate huset en formiddag i uken (dagen bestemt etter siste nummer på ID-kort), mellom kl.7-12, for å gå til fots til nærmeste marked/matbutikk og/eller apotek … all annen form for kommersiell virksomhet var stengt. Karantenen skulle i utgangspunktet vare i to uker, med eventuell utvidelse. Det var streng militær- og politikontroll alle veier. Bøter og fengselsstraff for de som ikke holdt karanteneloven.

Det kom brått på for alle, men det ble spesielt vanskelig for oss som driver barnehjem. Hvordan skulle vi handle inn mat, m.m. til 32 barn + ansatte? Hvordan skulle personellet, som bor et par mil unna, gå av og på skift? I all hast handlet vi det vi kunne med det vi hadde av kontanter (banken var selvfølgelig stengt lørdag ettermiddag). De som var på skift i Arken ble værende på skift 24 timer i døgnet de neste to ukene. Barnehjemmet gikk tomt for gass (til matlaging) og Gonzalo måtte få tak i nye kolber (alternativet var å lage mat på bål …). Etter nesten en uke med å prøve å få kjøretillatelse, uten å lykkes, tok Gonzalo sjansen, limte en lapp på bilruten med «Barnehjem El Arca de Jesús» og tok med seg mappen med barnehjemmets papirer (juridisk person, etc.).  Han ble selvfølgelig stoppet, men viste papirer, forklarte situasjonen, og fikk reise videre. Etter de første to ukene, ble den nye skiftrutinen på barnehjemmet ukentlig, med Gonzalo som sjåfør. Han kjørte og hentet alle de ansatte, som ikke bor i gangavstand fra barnehjemmet.

10.mai  gikk Bolivia inn i en såkalt fleksibel karantene. Vi kunne gå ut to dager i uken, mellom kl.6 og  kl.17.  Fabrikker, verksted, og noen få bokhandler, klesbutikker, o.l., begynte å åpne mellom kl.8 – kl.16. Men det var kun tillatt å gå til fots eller bruke sykkel, hvis man ikke hadde spesiell tillatelse. F.o.m 13. juli ble det innført fleksibel karantene for privat og offentlig transport. Og slik har det vært fram til skrivende stund. … situasjonen tatt i betraktning vil nok den fleksible karantenen fortsette noen måneder.

Tiltakene fra regjeringens side har vært godt ment, men i et land med et prekært helsevesen, dårlig økonomi, for få tester, for få statlige laboratorier, mangel på medisiner og respiratorer, lite forståelse for avstand, håndvask og hygiene generelt, ignoranse og store politiske konflikter, har tiltakene fra det offentlige vært lite effektive. På tross av at det i dag er over 85.000 smittet i Bolivia (de offisielle tallene er langt under virkeligheten), dvs. 8.5% av befolkningen, og med en dødelighet på 7.9% i Cochabamba (også dette tallet er i virkeligheten mye høyere … hundrevis har dødd hjemme, ute på gatene, på markeder, i biler … uten diagnose). Vi kjenner flere som er syke og har dødd, og de var ikke registrert av det offentlige; blant dem, Julio sin svigerfar døde, og hele familien var smittet av koronavirus. Det er likevel mange som tror at viruset er oppspinn og en politisk strategi for å undertrykke folket. Fake News sirkulerer raskere enn reelle nyheter. Med dype politiske rifter, har det de siste dagene vært blokkeringer og demonstrasjoner i store deler av landet. MAS (Movimiento al Socialismo, tidligere president Evo Morales sine tilhengere) sprenger sundt fjell og blokkerer hovedveiene mellom La Paz, Oruro, Cochabamba og Santa Cruz. Mange blir betalt for å blokkere I en tid hvor folk lever fra hånd til munn, er man villig til å gå langt for en hundrelapp. Lastebiler med matvarer og oksygenkolber til sykehusene står fast, og koronapasientene dør. Ikke engang sykebiler kommer gjennom blokadene. Dette sier mye om verdisynet til MAS. Menneskeliv er mindre verdt en politiske idealer. Denne form for sosialisme er en selvmotsigelse på alle måter.

I dag er det 6.august; – Bolivias nasjonaldag. Mange har valgt å ikke flagge i år, da de mener at det er lite man har å feire. Noen er ute og blokkerer. Jeg har hørt kinaputter i hele dag …  et typisk tegn på blokade.

Hvordan har livet i Arken utartet seg siden skolene stengte? Først var guttene svært leie for at skolen ble stengt. Etterhvert har de forstått alvoret, og de vet at de har mye å være takknemlige for. El Arca de Jesus er en fredelig plett i et urolig land. De har sluppet unna ensomhet, fattigdom og nød. Da karantenen begynte var det akkurat tid for innhøsting i kjøkkenhagen vår. Vi hadde poteter, løk, bønner og de flotteste agurker. I april stod maisen for tur; – vi hadde overflod av mais og gresskar til slutten av mai. Barna har hatt mye å gjøre, både ute og inne. I tillegg til kjøkkenhagen, må alle delta i husarbeid, klesvask og kjøkkentjeneste. Med to små, på 1 og 2 år, har vi også behov for passegutter. Alle vil hjelpe til med å passe på Isaias og Mateo. Sport står alltid på vår timeplan; – de spiller fotball i timevis. Stekende sol er intet hinder. Kjekt å se at små talenter på fotballbanen vokser opp til store talenter. Mars og april benyttet guttene bassenget så ofte som mulig, men så ble bassengsesongen stengt, fram til september (kanskje slutten av august, hvis gradestokken stiger).

I motsetning til de øvrige elevene på de statlige skolene, har våre gutter hatt hjemmeskole. Siden 13.mars ble en del uklare planer foreslått fra undervisningsdepartementet. Fjernskole ble umulig å gjennomføre på de statlige skolene, da de færreste har internett og/eller datamaskiner hjemme. Det er begrenset hvor mye man kan få gjort av undervisning på mobiltelefoner. Vi har heller ikke innlagt internett på barnehjemmet, da vi bor på landet (litt utenfor allfarvei), og vi har slett ikke nok datamaskiner til at alle skulle kunne gjennomført fjernskole. Skoleåret i Bolivia begynner i februar og avsluttes i desember. Den 1.august ble skoleåret brått avsluttet (helt uten forvarsel). Ettersom vi har mange barn med lærevansker og andre traumer, har vi ansatt både psykolog og spesialpedagog. Guttene våre er heldige som har hjemmeskole i egen regi, med undervisningsplan som er spesielt tilrettelagt av vår spesialpedagog.

I karantenen har vi også hatt våre ukentlige aktiviteter med bordspill, hamaperler, kunst, håndarbeid og strikkeklubb.

I slutten av juni ble en del av guttene forkjølte og hadde vondt i halsen. De yngste (alle mellom 1-6 år) hadde feber og hoste. To av de ansatte ble også smittet. Vi har hatt strenge regler med hygiene fra første dag, men det er umulig å innføre avstandsregelen på et barnehjem. Med ansatte som går av og på skift, er det alltid en risiko for smitte. Vi var bekymret et par uker, særlig fordi to av de ansatte er over 50 år. Nå er alle friske igjen; det var nok bare den årlige forkjølelsen, som hører sesongen til. Det har forøvrig vært en særdeles kald vinter, med opptil – 4*C om nettene …, i stor kontrast til 27*C – 28*C på dagtid!

Det går allerede mot vår, og vi har begynt å opparbeide jorden i kjøkkenhagen. Vi prøver å se optimistisk på framtiden. Økonomien er stram. Det ble ekstrautgifter på lønningslisten, ny utgiftspost for desinfisering og medisiner. Matias har hatt sporadiske epilepsianfall det siste året. Nå er det svært vanskelig å få ham til kontroll, da både offentlig og privat helsevesen «står på hodet». Medisinene som han eventuelt trenger (når vi en gang får gjennomført kontroll og analyser) er kostbare.

Selv om utfordringene har stått i kø, har vi mye å vær takknemlige for. Vi har blitt spart for alvorlig sykdom, barna har spist seg mette hver dag, de har mange å leke med og de har god plass, både ute og inne. El Arca de Jesús er en av de beste plassene å bo i Bolivia i disse dager.

Takk for at dere står med oss!

Nyhetsbrev fra Livets tre i Brasil våren 2020.